http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/lenymark/» title=»Dagsavisen
Jeg trenger ikke et springbrett. Jeg trenger lønn.
Mitt navn er Lena Nymark, 33 år gammel. Jeg har arbeidet som lønnet musiker siden jeg var 17 år.
Da nabogutten, som nå jobber som selger i Peugeot lekte med biler, eller nabojenta som nå er frisør, lekte med barbiedukker, så lekte jeg med pianoet til farmor og farfar, eller eggedelere, eller spilte trommer på gryter, eller danset til aha i kjelleren. Jeg har så lenge jeg kan huske, vært besatt av lyder og musikk.
12 år var jeg da jeg bestemte meg for at når jeg blir stor, så skal jeg bli musiker. Vi hadde fortsatt ikke MTV eller internett, og eneste «pop-konserten» jeg hadde sett, var Nazareth fordi pappa pleide å være vakt på rockekonserter.
Jeg ville ikke bli musiker for å bli kjendis. Jeg hørte noen spille jazz, det gikk rett inn i hjertet mitt, og jeg visste at når jeg ble større, så skulle jeg også bli musiker.
Det har vært timer med øving på klarinett og saksofon. Ti år i korps, mange storband, tre år med videregående og et år på jazzlinje på folkehøgskole, før jeg bestemte meg for å satse på sangen, og begynte på fireårig bachelorstudie på Norges Musikkhøgskole for å bli sangpedagog. Hele tiden turnerte jeg i Norge med forskjellige rikskonsert-forestillinger eller band jeg sang i.
Jeg har brukt uendelig mange timer på øvingsrommet, hjemmom bare for å spise, før jeg dro på bandøvinger, for så å dra på konserter, mingle, komme inspirert hjem og skrive musikk til klokka fem, opp tidlig på skole igjen.
Innen jeg var ferdig som musikkpedagog hadde jeg turnert i land som Russland, England, Korea, Tyskland, og gitt ut 12 musikkinnspillinger med forskjellige artister.
Årene gikk. Og jeg bestemte meg for å roe ned, flytte hjem til øya mi og familien min, og starte skrivingen på mitt første soloalbum.
Her møtte jeg min drømmemann, kjøpte huset til farmor og fikk to barn. Da min andre sønn ble et halvt år, begynte jeg på plateinnspillingen.
Jeg kontaktet gamle kjente og startet øvingen av musikken. Jeg leide studio, betalte lønn, mat og reise til musikere, betalte for å mikse platen, mastre, jeg satt i over et halvt år og ringte rundt og maste på plateselskap om de ville gi ut musikken min. Heldigvis var Grappa interessert. Jeg spilte inn en musikkvideo. Tilsammen har platen min kostet meg 150 000. Det er ikke en dyr plate. Det er en normal pris for en musiker.
Jeg vet at jeg ikke kommer til å tjene på platesalg.
Men trøsten min har vært at konsertlønningene i Norge har pleid å være ok. Får jeg spillejobber, kommer det til å være verdt invisteringen.
Men noe har skjedd de siste årene virker det som. Eller kanskje er det bare at jeg er ny som soloartist?
Rundt plateslippet har jeg blitt kontaktet av utallige arrangører som skryter av musikken min, som vil at jeg skal spille for de, og de lokker med stort publikum og god presse.
Jeg blir smigret, ringer rundt til musikere, ber de holde av datoer, begynner å legge planer med arrangørene.
Helt til jeg spør, hva ser dere for dere økonomisk?
Da får jeg som svar:
«Vi har begrenset økonomi, så vi lønner ikke artister, men vi ser på det som et bra springbrett for dere artister til å få promotert dere, og få et større navn.»
Dette hadde for så vidt vært et greit svar om det gjaldt en arrangør. Men det er det ikke.
Det er flere arrangører,store og små, musikkbransjefestivaler, konsertarrangører og festivaler. Alle skriver det samme.
Vi er et springbrett!
Selvfølgelig er de fullt klar over at det koster meg 12000 å lønne musikerne mine, 6000 kr for flybilletter, 4000 for hotellovernatting, for ikke å snakke om matutgifter. Et vanlig norskt band koster rundt 25000 kr i døgnet.
Disse prisene varierer selvfølgelig i stor grad. Noen tar 6000, andre tar 150 000 for en opptreden. Men et vanlig band tar minst 20 000 for å spille en konsert. Og klart det er dyrt for arrangørene.
Nesten ingen band eller arrangører klarer seg uten støtte fra den norske stat eller fra andre sponsorer.
Det er forferdelig dyrt å arrangere konserter.
Men har man ikke råd, så bør man kanskje heller ikke arrangere konserter?
Lønna til musikerne i Norge ikke har gått opp stort siden 80-tallet. På den tiden tjente de jo også på platesalg. Det gjør vi ikke i dag.
I dag går musikere mange hundre tusen i underskudd på at publikum skal hygge seg.
Og jeg tror ikke at publikum er klar over dette.
De betaler dyre festivalbilletter og kjøper øl og mat og unner seg noe ekstra, og tar det som en selvfølge at artistene blir behandlet etter sine rettigheter.
Så hvorfor spiller så mange musikere gratis?
Forstår dere ikke at dere er med på å ødelegge markedet?
Vi kan ikke fortsette med å presse prisene ned.
Jeg vil ikke tro at publikum heller ønsker det.
Så mye musikk som er der ute i dag. Folk trenger musikk.
Men da er det også viktig at vi musikere setter foten ned, og sier at dette er et yrke, på lik linje med andre yrker.
En snekker jobber ikke gratis, selv om de blir sikkert også spurt av bekjente og naboer om de bare kan «stikke innim på en kaffe og se på en liten ting…» En syerske syr ikke kjoler gratis til deg, bare fordi det er så hyggelig å sy.
Alle tjenester koster noe i dag. Også musikk.
Kvalitet og lønn varierer, ja. Men utfører du et arbeid, som å underholde et betalende publikum, så skal du i prinsippet få lønn. Bra eller dårlig.
Det handler ikke om å bli rik, eller hvor mye arrangøren skal betale. Det handler om prinsippet, og det er som følger:
Musikk og kultur er et yrke. Og dette yrket har jeg jobbet hardt for, og stolt over. Jeg gjør det ikke for å bli kjent. Jeg gjør det fordi jeg vet jeg kan musikk, og jeg vet at publikum blir inspirert av å høre på god musikk.
Da er det uinteressant for meg å spille for folk som ikke ønsker å verken høre på eller betale for musikken. Da kan jeg likegodt la vær.
Jeg oppfordrer det norske folk til å stoppe denne utviklingen der ivrige musikere blir utnyttet.
Musikere: Si nei til gratisjobber.
Publikum: Betal billettene deres og håp pengene deres går dit de skal. Fortsett også med å kjøpe musikk og bruke seriøse musikkkanaler. Vi vet dere bryr dere om oss.
